Historien om studiet av menneskelig atferd

Carl Jungs teori om psykologiske typer er en hjørnestein i hans analytiske psykologi. Han mente at forskjeller i atferd skyldes medfødte preferanser for hvordan vi oppfatter verden og tar beslutninger. Jung identifiserte to grunnleggende motsetningspar av kognitive funksjoner:

Jung innførte i tillegg begrepene ekstroversjon og introversjon som holdninger som påvirker retningen til disse kognitive funksjonene.

Ekstroverte er rettet utover, mot den ytre verden, og får energi av samhandling og handling. Introverte er rettet innover, mot den indre verden, og får energi av refleksjon og ensomhet.

Disse kognitive funksjonene og holdningene kombineres til ulike personlighetstyper.

En person kan for eksempel være en ekstrovert tenker, en introvert føler og så videre. Jungs psykologiske typer ga et rammeverk for å forstå de mange måtene mennesker oppfatter verden og tar beslutninger på.

Galenos, en innflytelsesrik gresk lege og filosof, videreutviklet Hippokrates’ teori om de fire kroppsvæskene og knyttet dem tydeligere til personlighetstyper. Ifølge Galenos’ teori påvirket balansen eller ubalansen mellom disse væskene i kroppen ikke bare den fysiske helsen, men også psykologiske trekk og temperament.

I Galenos’ teori om de fire kroppsvæskene svarer hver væske til en egen personlighetstype:

Sangvinske personer, påvirket av blodet, er gjerne optimistiske, sosiale og entusiastiske, men kan være impulsive.

Koleriske personligheter, knyttet til gul galle, er lidenskapelige, ambisiøse og selvhevdende ledere, men ofte hissige.

Personer med melankolsk temperament, påvirket av svart galle, er innadvendte og analytiske, men kan ha en tendens til angst og tristhet.

Til slutt er flegmatiske personer, styrt av slim, rolige, pålitelige og rasjonelle, kjent for evnen til å skape fred. Likevel blir de noen ganger sett på som lite ambisiøse og motvillige til endring.

Galenos’ tolkning av kroppsvæskene fikk stor og varig innflytelse på medisinen og psykologien i middelalderen og renessansen. Arbeidet hans preget forståelsen av personlighet langt inn i 1700-tallet. Han knyttet fysisk helse til psykisk velvære og personlighetstrekk.

Hippokrates, ofte kalt «medisinens far», er kjent for sine innflytelsesrike teorier om kroppsvæskene, som han også brukte til å forklare personlighetstrekk.

Hippokrates’ personlighetsteori, som bygde på forestillingen om fire kroppsvæsker, knyttet den enkeltes temperament til balansen mellom disse væskene.

Det sangvinske temperamentet, knyttet til blodet, beskrev personer som sosiale, optimistiske og aktive, med et sorgløst og impulsivt vesen, i likhet med elementet luft.

Det koleriske temperamentet, knyttet til gul galle, beskrev derimot mennesker som brennende, lidenskapelige og ambisiøse, ofte selvhevdende og dominerende, i likhet med elementet ild.

Svart galle ble på sin side forbundet med det melankolske temperamentet, som stod for innadvendte, reflekterte personer med anlegg for tungsinn, ofte analytiske og detaljorienterte, i likhet med elementet jord.

Til slutt beskrev det flegmatiske temperamentet, knyttet til slim, mennesker som rolige, pålitelige og avslappede, gjerne passive og stabile, i likhet med elementet vann. Troen på at disse væskene påvirket den fysiske helsen og menneskers følelsesmessige tilstand, var grunnlaget for Hippokrates’ forståelse av personlighet.

Empedokles, en før-sokratisk gresk filosof, la frem en teori om fire klassiske elementer som han mente utgjorde det fysiske universet: jord, luft, ild og vann. Selv om Empedokles ikke anvendte disse elementene direkte på personlighetsteorier slik vi forstår dem i dag, la ideene hans grunnlaget for senere forestillinger om personlighet i antikkens medisin og filosofi.